Tanker om det å være utvekslingsstudent

Jeg tenkte jeg skulle være litt seriøs skrive litt om hvordan jeg har opplevd å være utvekslingsstudent i England. Noen tenker vel "hvorfor England?" Og for et år siden hadde jeg det samme spørsmålet i hodet. Jeg skulle velge, mellom USA, England og Frankrike. USA fordi jeg aldri hadde vært der før, fordi det var masse jeg ville se der og fordi jeg ville oppleve ekte high school. England mostly pga språket, og bare det at jeg likte England. Frankrike fordi jeg alltid har hatt lyst å kunne snakke fransk flytende. Frankrike ga jeg opp fort, mest fordi jeg hadde hørt at skolen var sykt vanskelig og varte til klokken seks hver dag, så da stod det mellom England og USA.
Flest folk, etter å ha lest grunnene her, ville sagt USA. Det gjorde jeg selv også, og valgte USA. Men så ble jeg usikker igjen, og spurte meg selv; "men er du sikker på dette da? Hva hvis du havner til en bondefamilie tre timer vekke fra all befolkning, med femti kuer, tjuefem høns og åtte hunder? Eller en ultrakristen familie som ville hjernevasket deg med å dra deg med til kirken 7 timer i uka? Og hva med alle skrekkhistoriene om familiene i USA? I tillegg vil du få en utrolig stygg amerikansk aksent." Så klart er dette høyst usannsynlig, jeg ville mest sannsynlig kommet til en average amerikansk familie, på en passe stor plass og alt sammen. Jeg ville få sett storbyer som New York, Chicago og kanskje Los Angeles? Alt kom an på hvor jeg kom.
Det som egentlig hindret meg fra å dra til USA var språket. Jeg likte virkelig ikke tanken på å opparbeide meg en aksent jeg ikke liker engang. Men så tenkte jeg at det var da slettes ikke bare språket som hadde betydning, det var jo det å få oppleve noe helt nytt, på egne bein, på den andre siden av jorden. Å få se alle tingene jeg har sett i utallige filmer, steder jeg alltid hadde villet dra til. Jeg stod lenge og vippet mellom ja og nei. Jeg var i utgangspunktet veldig treg med å få sendt inn alle søknadspapirene, så om jeg i det hele tatt kunne ha dratt til USA etter min utdradde betenkningstid vet jeg ikke engang.
Jeg hadde søkt med Speak til England samtidig som dette, og hadde fått godkjenning på begge programmene omtrent samtidig. Så jeg hadde to valg, og skulle ende opp med ett. Jeg var, og er, en veldig ubesluttsom person, og selv det å velge hvilken sjokolade jeg vil ha kan være vanskelig. Noen tenker kanskje at hvis jeg ikke klarer å velge en sjokolade engang, var jeg iallefall ikke klar for å reise til et annet land på egenhånd i ett år. Jeg lurte på det samme selv, også, og vurderte noen ganger å droppe alt sammen å bli hjemme. Det sparte pappa og Kjerstin for pengene det kostet, og jeg fikk være hjemme i vante omgivelser slik som alltid. Men nei, jeg fant ut at reise, det skulle jeg.
Etter mye om og men, ja og nei og utallige for- og imotlister, fant jeg ut at det var til England jeg skulle, og engelsk aksent jeg ville ha. Jeg hadde også ventet for lenge med innleveringsfristen for USA, og papirene ville mest sannsynlig ikke kommet inn i tide, uansett.
Så, da begynte prosessen med papirer og vaksiner og ordning med skole, jobb osv. I begynnelsen av sommerferien (om jeg husker rett) fikk jeg en telefon der de ringte og sa jeg hadde en interessert vertsfamilie i Waterlooville utenfor Portsmouth, men jeg hadde valget om å si ja eller nei fordi jeg måtte dele rom med en annen tysk utvekslingsstudent. Jeg endte opp med å si nei fordi jeg ville være student alene i en vertsfamilie. Det jeg ikke visste da, var at Speak/Aspect hadde godtatt altfor mange studenter dette året, med altfor få familier å plassere dem i, så i senere tid kom jeg til å dele rom med ikke bare en, men to andre utvekslingsstudenter. Jeg fikk ikke vertsfamilie før klokken fire, mandag 25. august - dagen før vi reiste. Jeg var i dobbeltplassering, noe jeg ikke ville i utgangspunktet for det er veldig uvanlig og kan ha sine baksider, med Sandra, hos en familie i Dover. Men jeg var lettet, det virket jo ganske så tvilsomt etterhvert.
Så dro jeg. Det var spennende, trist og rart. Jeg innså ikke helt at jeg ikke skulle tilbake før om ti måneder, men samtidig innså jeg det. Jeg hadde tusenvis av tanker i hodet mitt. Hvordan er familien? Hvordan er skolen? Kommer jeg til å ha masse hjemlengsel? Hva hvis jeg blir syk og må avbryte oppholdet? Får jeg fagene jeg trenger? Hvordan kommer maten til å være?
Den første uken ble tilbrakt med 43 andre utvekslingsstudenter fra Norge, Sverige, Danmark og Tyskland. Det var en bra start og alle koste seg masse. Som jeg har fortalt før, var ikke meg og Sandras vertsfamilie så veldig bra. Det var en familie brukt i siste liten, fordi de ikke hadde noe annet sted å plassere oss. Etter hva som hendte i fjor hadde Speak/Aspect lovet å aldri bruke den familien igjen, men likevel gjorde de det. Vi ble flyttet etter å ha fått begge sine foreldre innblandet, Sandra til en familie i Canterbury som jeg bodde midlertidig hos i noen dager, og jeg til Ashford, sammen med Linn Elise og Susanne, to andre norske studenter. Det å komme en uke etter dem, når de allerede hadde settled down, var ikke så veldig gøy. De hadde allerede begynt på skolen, jeg hadde ikke engang en skole, pluss at de hadde blitt kjent med hverandre og vertsfamilien før meg. Det føltes rart og jeg var veldig nervøs i begynnelsen, men etter bare en uke hadde jeg settled down like godt som dem.

Vertsforeldrene mine er utrolig snille. De er chill på det meste og lar oss stort sett gjøre som vi vil, og bestemme over oss selv. Jeg har det utrolig bra her og de har virkelig fått alle tre til å føle seg mest mulig hjemme. Man blir lei av hverandre når man bor så tett som jeg, Linn Elise og Susanne gjør, men man har mye gøy også. Jeg har lært meg å bli litt mer tålmodig og å godta mer at andre har egne syn på ting, for det må man simpelthen når man deler rom og har forskjellige meninger, oppfatninger og måter å gjøre ting på.
Gjennom året har det vært oppturer, nedturer, positive ting og negative ting. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og om folk rundt meg. Selv om jeg nå lever under ca. samme forhold som i Norge, har jeg lært at vi virkelig har velstand og er bortskjemte i hjemlandet - etter å ha bodd to dager hos min første vertsfamilie pluss omstendighetene jeg har hørt andre medstudenter har vært under. Jeg har hatt stunder der jeg bare vil hjem, og stunder der jeg ikke vil hjem i det hele tatt.
Jeg har lært at det er bra å savne noen, at det er bra å være vekke fra alle du er glad i, for du innser hvor mye de betyr, og hvor mye du må nyte det du har. Det høres skikkelig klisjé ut, men du innser det virkelig.
Jeg har savnet norsk mat, fjell og å ha mitt eget rom. Jeg har savnet sjøen, lukten av sjø og ekte, grovt brød, og å være med folk hjem. I England gjør de ikke det. Jeg har derimot ikke savnet regn, det å måtte gå til og fra skolen i piskende regn og ulende vind og jeg har ikke savnet pc'er på skolen. Jeg har opplevd mye gøy mens jeg har vært her nede, jeg har vært på skoletur i Frankrike, vært på tur med de andre studentene til Dublin, og rundt omkring i sørøst-England. Jeg bor en times togtur fra London, og har så klart vært der flere ganger, inkludert nyttårsaften, og kan dra dit i helgene om jeg vil. Skolen min er en veldig bra skole med høyt nivå, der de bare tar inn de beste studentene, og det er mange studenter som kommer fra middelklassefamilier, noe jeg har merket spesielt i sosiologi. Når vi diskuterte klasser for eksempel, snakket de dritt om de "dårlige skolene", altså de vanlige comprehensive skolene. Studentene der er ifølge medelever på skolen alle i et dårlig miljø, halvparten av jentene er gravide og alle driver med stoff. Jeg tar det med en klype salt; comprehensive er trossalt samme type skole som jeg går på hjemme i Norge, og det er jo ikke sånn der i det hele tatt. Ellers er folk veldig opptatt av å få A i alle fag, og gjør utorlig mye lekser. Det er mange som ikke gjør annet enn lekser og eventuelt være med en eventuell kjæreste. For et liv, sier bare jeg. Er litt stress, da, for folk gidder ikke være med ut - nettopp fordi de må gjøre lekser. Hele tiden. Jeg har også merket at jenter på en jenteskole ofte er mer barnslige enn det de er i Norge. De kan lage DET dramaet av en bitteliten ting, og plutselig er bestevennen "den verste fienden". Noen blir helt gale av å se en gutt, selvom vi har 8 gutter på skolen. De oppfører seg som om de aldri har sett en gutt før. Men folk er veldig greie, og blir alltid helt amazed over "hvor god jeg er i engelsk". Og så spør de om vi har sommer i Norge. Nei, vi bor på Nordpolen sånn egentlig, liksom.
Når jeg ser tilbake på dette året, som er langt over halvveis, ser jeg at jeg har forandret meg. Jeg har dratt fra alt og kommet til et helt nytt sted uten noe som helst stabilt sosialt nettverk. Det er lett å dømme når man har den stabiliteten og sikkerheten i vante omgivelser og blant venner og bekjente man føler seg trygg med. Men når man har stått der helt alene og vært den som ikke tilhørte noen gjeng, lærer man å ikke dømme boken på omslaget, fordi man selv må være åpen for alt. Jeg har fått bedre selvtillit, og ser enkelte ting gjennom et helt annet perspektiv enn det jeg gjorde for syv måneder siden.
Jeg er stolt over meg selv som har mestret det å være hjemmefra så lenge i en alder av 17 år. England er ikke så langt vekke som feks USA, nei, men! Jeg kan ikke akkurat stikke innom Norge sånn uten videre og bare hey! jeg glemte tannbørsten.
Jeg kommer til å komme hjem og ha vokst mye inni meg, selv om folk kanskje ikke legger merke til det på måten jeg er på. Jeg er fremdeles meg, bare litt mer voksen i tankegangen. Tror jeg.