http://maiaiengland.blogg.no

Jeg skifter herved blogg til http://maiaiengland.blogg.no. Følg meg videre her!

Tanker om det å være utvekslingsstudent

Jeg tenkte jeg skulle være litt seriøs skrive litt om hvordan jeg har opplevd å være utvekslingsstudent i England. Noen tenker vel "hvorfor England?" Og for et år siden hadde jeg det samme spørsmålet i hodet. Jeg skulle velge, mellom USA, England og Frankrike. USA fordi jeg aldri hadde vært der før, fordi det var masse jeg ville se der og fordi jeg ville oppleve ekte high school. England mostly pga språket, og bare det at jeg likte England. Frankrike fordi jeg alltid har hatt lyst å kunne snakke fransk flytende. Frankrike ga jeg opp fort, mest fordi jeg hadde hørt at skolen var sykt vanskelig og varte til klokken seks hver dag, så da stod det mellom England og USA.
Flest folk, etter å ha lest grunnene her, ville sagt USA. Det gjorde jeg selv også, og valgte USA. Men så ble jeg usikker igjen, og spurte meg selv; "men er du sikker på dette da? Hva hvis du havner til en bondefamilie tre timer vekke fra all befolkning, med femti kuer, tjuefem høns og åtte hunder? Eller en ultrakristen familie som ville hjernevasket deg med å dra deg med til kirken 7 timer i uka? Og hva med alle skrekkhistoriene om familiene i USA? I tillegg vil du få en utrolig stygg amerikansk aksent." Så klart er dette høyst usannsynlig, jeg ville mest sannsynlig kommet til en average amerikansk familie, på en passe stor plass og alt sammen. Jeg ville få sett storbyer som New York, Chicago og kanskje Los Angeles? Alt kom an på hvor jeg kom.
Det som egentlig hindret meg fra å dra til USA var språket. Jeg likte virkelig ikke tanken på å opparbeide meg en aksent jeg ikke liker engang. Men så tenkte jeg at det var da slettes ikke bare språket som hadde betydning, det var jo det å få oppleve noe helt nytt, på egne bein, på den andre siden av jorden. Å få se alle tingene jeg har sett i utallige filmer, steder jeg alltid hadde villet dra til. Jeg stod lenge og vippet mellom ja og nei. Jeg var i utgangspunktet veldig treg med å få sendt inn alle søknadspapirene, så om jeg i det hele tatt kunne ha dratt til USA etter min utdradde betenkningstid vet jeg ikke engang.
Jeg hadde søkt med Speak til England samtidig som dette, og hadde fått godkjenning på begge programmene omtrent samtidig. Så jeg hadde to valg, og skulle ende opp med ett. Jeg var, og er, en veldig ubesluttsom person, og selv det å velge hvilken sjokolade jeg vil ha kan være vanskelig. Noen tenker kanskje at hvis jeg ikke klarer å velge en sjokolade engang, var jeg iallefall ikke klar for å reise til et annet land på egenhånd i ett år. Jeg lurte på det samme selv, også, og vurderte noen ganger å droppe alt sammen å bli hjemme. Det sparte pappa og Kjerstin for pengene det kostet, og jeg fikk være hjemme i vante omgivelser slik som alltid. Men nei, jeg fant ut at reise, det skulle jeg.
Etter mye om og men, ja og nei og utallige for- og imotlister, fant jeg ut at det var til England jeg skulle, og engelsk aksent jeg ville ha. Jeg hadde også ventet for lenge med innleveringsfristen for USA, og papirene ville mest sannsynlig ikke kommet inn i tide, uansett.
Så, da begynte prosessen med papirer og vaksiner og ordning med skole, jobb osv. I begynnelsen av sommerferien (om jeg husker rett) fikk jeg en telefon der de ringte og sa jeg hadde en interessert vertsfamilie i Waterlooville utenfor Portsmouth, men jeg hadde valget om å si ja eller nei fordi jeg måtte dele rom med en annen tysk utvekslingsstudent. Jeg endte opp med å si nei fordi jeg ville være student alene i en vertsfamilie. Det jeg ikke visste da, var at Speak/Aspect hadde godtatt altfor mange studenter dette året, med altfor få familier å plassere dem i, så i senere tid kom jeg til å dele rom med ikke bare en, men to andre utvekslingsstudenter. Jeg fikk ikke vertsfamilie før klokken fire, mandag 25. august - dagen før vi reiste. Jeg var i dobbeltplassering, noe jeg ikke ville i utgangspunktet for det er veldig uvanlig og kan ha sine baksider, med Sandra, hos en familie i Dover. Men jeg var lettet, det virket jo ganske så tvilsomt etterhvert.
Så dro jeg. Det var spennende, trist og rart. Jeg innså ikke helt at jeg ikke skulle tilbake før om ti måneder, men samtidig innså jeg det. Jeg hadde tusenvis av tanker i hodet mitt. Hvordan er familien? Hvordan er skolen? Kommer jeg til å ha masse hjemlengsel? Hva hvis jeg blir syk og må avbryte oppholdet? Får jeg fagene jeg trenger? Hvordan kommer maten til å være?
Den første uken ble tilbrakt med 43 andre utvekslingsstudenter fra Norge, Sverige, Danmark og Tyskland. Det var en bra start og alle koste seg masse. Som jeg har fortalt før, var ikke meg og Sandras vertsfamilie så veldig bra. Det var en familie brukt i siste liten, fordi de ikke hadde noe annet sted å plassere oss. Etter hva som hendte i fjor hadde Speak/Aspect lovet å aldri bruke den familien igjen, men likevel gjorde de det. Vi ble flyttet etter å ha fått begge sine foreldre innblandet, Sandra til en familie i Canterbury som jeg bodde midlertidig hos i noen dager, og jeg til Ashford, sammen med Linn Elise og Susanne, to andre norske studenter. Det å komme en uke etter dem, når de allerede hadde settled down, var ikke så veldig gøy. De hadde allerede begynt på skolen, jeg hadde ikke engang en skole, pluss at de hadde blitt kjent med hverandre og vertsfamilien før meg. Det føltes rart og jeg var veldig nervøs i begynnelsen, men etter bare en uke hadde jeg settled down like godt som dem.

Vertsforeldrene mine er utrolig snille. De er chill på det meste og lar oss stort sett gjøre som vi vil, og bestemme over oss selv. Jeg har det utrolig bra her og de har virkelig fått alle tre til å føle seg mest mulig hjemme. Man blir lei av hverandre når man bor så tett som jeg, Linn Elise og Susanne gjør, men man har mye gøy også. Jeg har lært meg å bli litt mer tålmodig og å godta mer at andre har egne syn på ting, for det må man simpelthen når man deler rom og har forskjellige meninger, oppfatninger og måter å gjøre ting på.
Gjennom året har det vært oppturer, nedturer, positive ting og negative ting. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og om folk rundt meg. Selv om jeg nå lever under ca. samme forhold som i Norge, har jeg lært at vi virkelig har velstand og er bortskjemte i hjemlandet - etter å ha bodd to dager hos min første vertsfamilie pluss omstendighetene jeg har hørt andre medstudenter har vært under. Jeg har hatt stunder der jeg bare vil hjem, og stunder der jeg ikke vil hjem i det hele tatt.
Jeg har lært at det er bra å savne noen, at det er bra å være vekke fra alle du er glad i, for du innser hvor mye de betyr, og hvor mye du må nyte det du har. Det høres skikkelig klisjé ut, men du innser det virkelig.
Jeg har savnet norsk mat, fjell og å ha mitt eget rom. Jeg har savnet sjøen, lukten av sjø og ekte, grovt brød, og å være med folk hjem. I England gjør de ikke det. Jeg har derimot ikke savnet regn, det å måtte gå til og fra skolen i piskende regn og ulende vind og jeg har ikke savnet pc'er på skolen. Jeg har opplevd mye gøy mens jeg har vært her nede, jeg har vært på skoletur i Frankrike, vært på tur med de andre studentene til Dublin, og rundt omkring i sørøst-England. Jeg bor en times togtur fra London, og har så klart vært der flere ganger, inkludert nyttårsaften, og kan dra dit i helgene om jeg vil. Skolen min er en veldig bra skole med høyt nivå, der de bare tar inn de beste studentene, og det er mange studenter som kommer fra middelklassefamilier, noe jeg har merket spesielt i sosiologi. Når vi diskuterte klasser for eksempel, snakket de dritt om de "dårlige skolene", altså de vanlige comprehensive skolene. Studentene der er ifølge medelever på skolen alle i et dårlig miljø, halvparten av jentene er gravide og alle driver med stoff. Jeg tar det med en klype salt; comprehensive er trossalt samme type skole som jeg går på hjemme i Norge, og det er jo ikke sånn der i det hele tatt. Ellers er folk veldig opptatt av å få A i alle fag, og gjør utorlig mye lekser. Det er mange som ikke gjør annet enn lekser og eventuelt være med en eventuell kjæreste. For et liv, sier bare jeg. Er litt stress, da, for folk gidder ikke være med ut - nettopp fordi de må gjøre lekser. Hele tiden. Jeg har også merket at jenter på en jenteskole ofte er mer barnslige enn det de er i Norge. De kan lage DET dramaet av en bitteliten ting, og plutselig er bestevennen "den verste fienden". Noen blir helt gale av å se en gutt, selvom vi har 8 gutter på skolen. De oppfører seg som om de aldri har sett en gutt før. Men folk er veldig greie, og blir alltid helt amazed over "hvor god jeg er i engelsk". Og så spør de om vi har sommer i Norge. Nei, vi bor på Nordpolen sånn egentlig, liksom.
Når jeg ser tilbake på dette året, som er langt over halvveis, ser jeg at jeg har forandret meg. Jeg har dratt fra alt og kommet til et helt nytt sted uten noe som helst stabilt sosialt nettverk. Det er lett å dømme når man har den stabiliteten og sikkerheten i vante omgivelser og blant venner og bekjente man føler seg trygg med. Men når man har stått der helt alene og vært den som ikke tilhørte noen gjeng, lærer man å ikke dømme boken på omslaget, fordi man selv må være åpen for alt. Jeg har fått bedre selvtillit, og ser enkelte ting gjennom et helt annet perspektiv enn det jeg gjorde for syv måneder siden.
Jeg er stolt over meg selv som har mestret det å være hjemmefra så lenge i en alder av 17 år. England er ikke så langt vekke som feks USA, nei, men! Jeg kan ikke akkurat stikke innom Norge sånn uten videre og bare hey! jeg glemte tannbørsten.
Jeg kommer til å komme hjem og ha vokst mye inni meg, selv om folk kanskje ikke legger merke til det på måten jeg er på. Jeg er fremdeles meg, bare litt mer voksen i tankegangen. Tror jeg.

Vårvær!

Deilig vær ute for tiden (dårlige bilder, tatt med mobilen)
I lunsjen idag var vi ute og solte oss, og det var nærmere 15 grader på det varmeste. Jeg elsker at det er så fint og vårlig allerede i mars, det hadde iallefall ikke vært tilfelle i Bergen! Først nå har jeg innsett hvor mye det faktisk regner hjemme - jeg har ca. aldri måttet kombinere regnjakken til klærne mine i det hele tatt i løpet av de 7 månedene jeg har vært her. Det er litt deilig, jeg må innrømme at regnet er en av de tingene jeg ikke savner med Norge. Men jeg var overbevist om at det kom til å være mye regn her i England, siden England også er ganske kjent for trist, grått og vått vær. Men jeg har ikke brukt paraply engang! Engelskmennene sier at det regner hele tiden, da, så kanskje det bare er meg som er litt immun mot regn siden jeg bor i Bergen.

Kom forresten på noe jeg hadde glemt at jeg savner fra Norge: raspeballer! Hadde helt glemt det i alle de andre standardtingene man savner som brunost og melkesjokolade.

Fikk forresten 28 av 30 poeng på franskessayet mitt om røyking! Ble helt sjokkert, jo. Var så sikker på at å stå i fransk kunne jeg bare se langt etter, men jeg fikk litt nytt mot nå. Jeg brukte riktignok ordbok nå, og det får vi ikke lov til på eksamen, men likevel. :)

Skole og sånt

Dagen i dag kunne jeg gjerne klart meg uten. Eller egentlig bare i morges. Hadde fransk i første time, og timen bestod av mye prat om eksamen, mer grammatikk og til slutt 45 min med essay-skriving slik vi skal på eksamen - 200 ord og uten ordbok. Kan ikke si at det gikk så bra, akkurat. En i klassen (hun er den flinkeste i klassen, faktisk) begynte til og med å grine pga alt presset om eksamen og det vi må kunne! Mhm, jeg gleder meg stort.

Kort oppsummert av helgen:
På fredag var familien ute og spiste med Linn Elises foreldre, lørdag dro jeg og Susanne til Deal for å treffe Luca, Charlotte, Kristoffer, Amanda og Josephine - selv om jeg måtte gå nesten med en gang fordi jeg skulle møte Amy, som jeg senere skulle på bursdagsfest til, en time tidligere enn jeg trodde. Sov over hos Amy, og søndagen bestod for det meste i å slappe av, og å prøve å gjøre lekser uten å klare å konsentrere seg. Kort oppsummert. Bra helg.

Ellers idag har jeg vært på trening, og nå blogger jeg fordi jeg rett og slett ikke orker å begynne på leksene. Ja, det høres nok lett ut at jeg bare har tre fag, men tro meg! Det føles som det er minst ti ganger mer å lese, pugge og gjøre. Riktignok har jeg ikke matte, som er ganske så ålreit egentlig, men likevel. Nå vet jeg riktignok ikke hvordan 2. klasse er i Norge, men jeg vil si at Norge har mye å se etter når det kommer til skolenivå. Forresten går jeg på en grammar school, der de bare tar inn elever med toppkarakterer, og ikke en comprehensive school, som er det man kan kalle "vanlig offentlig skole". Føles helt umulig for øyeblikket

Jaja. Nå er det under en måned til jeg får besøk av familien! Da er det 8 måneder siden sist. Gleder meg kjempemasse!

Eksamensdatoer

Eksamenstiden smyger seg inn med stormskritt. Det er seriøst skummelt. Jeg har fått beskjed av skolen i Norge om å fokusere på sosiologi siden det er den viktigste, og da selvfølgelig også det vanskeligste.
Hvis jeg stryker i sosiologi må jeg enten ta eksamen opp igjen i Norge som privatist, eller gå året om igjen. Det sa de at de ikke trodde kom til å skje, heldigvis, men jeg tar ingen sjanser, har begynt å øve allerede! Da blir det iallefall ikke så mye stress de siste ukene før.
Det er faktisk veldig vanskelig å få så lite som E (2) her nede. Det er mange på skolen som faktisk skal bytte skole neste år, fordi denne skolen er så krevende og vanskelig! Og de er jo engelske liksom, og har GCSE og allting. Sier litt om nivået på skolen.
Jeg kommer jo fra Norge med et skolesystem som ligger sikkert tjue plasser under England, om ikke mer. Betryggende.

Eksamenslisten min:

22 April: Photography
23 April: Photography
11 Mai: French Oral
11 Mai: Sociology
12 Mai: General Studies
18 Mai: Sociology
18 Mai: French Written

Gleder meg

Håret mitt

Æsj. Jeg vil virkelig ha tilbake det gamle håret mitt. HVORFOR farget jeg det så mye? Sist gang skulle riktignok bli min siste gang og jeg skulle la det vokse ut til min gamle hårfarge + lengde, men neida - frisøren ødelagte det.
Så nå sitter jeg her da, med oransje og brunt skulderkort hår. Takk for den, liksom.


Dette (ovenfor, tatt i september) er riktignok ikke min naturlige hårfarge (selv om den er nærme) - men det ser iallefall bra ut..

Dublin!

Torsdag kveld kom vi hjem fra en utrolig bra tur i Dublin som begynte søndagen!
Vi har vært i Wicklow mountains, hatt det gøy på et zoo der vi var de eneste gjestene, hatt det like gøy på Guinness Storehouse der vi fikk smaksprøver osv, shoppet, sett på irsk riverdance, opplevd Dublin på sitt beste og bare hatt det skikkelig morsomt!
Vi bodde på et hostel/herberge, med 10-12 stk på hvert rom, og spiste på irske restauranter/puber om kveldene med god mat og drikke!
Det var rett og slett en dødsbra tur som jeg ikke tror noen av oss vil glemme!
Jeg traff igjen gamle og ble kjent med nye, som jeg alle hadde det utrolig festlig med! Det var mye latter, lite søvn og masse moro! Trøtt er jeg ennå.


Sandra, Charlotte, meg og Susanne i Wicklow

Kristoffer, Ida, Stella, Christoph, meg og Amanda

Ida, Sandra, Idunn og Julie

Marte/elefant

Tiger i zoo'en

Moi

Charlotte er klar for Guinness-testing!

Linn Elise og meg

Irish hat

Guinness storehouse i baren på toppen

Susa og moi

Irja, Mira, Linn Elise og Luca!

Charlotte og meg!

Bergensern og trøndern

Sandra, Marte, Charlotte og meg

Idag reiste Charlotte til sin nye familie i Deal - hun har bodd hos oss siden slutten av februar pga vertsfamilieflytting. Det ble litt tomt i huset da, selv om vi er tre studenter her fra før! Men nå har hun det bra, iallefall :)
Ellers idag har jeg vært i byen med Emma, og slappet av. Det har vært veldig fint vær idag også, sikkert rundt 15 grader på dagen. :)

Here comes the sun

I dag kom våren for fullt! Det har riktignok vært fint og mildt i det siste nå, men idag toppet alt: sol og 14 grader! Tenk, det var 14 grader i februar! Folk gikk uten jakke, og noen gikk til og med i t-skjorte. Så varmt var det ikke for min del, men det var varmt nok til å hive jakken av - heeerlig.

Ellers, idag begynte jeg på skolen halv elleve, og klarte å komme meg dit på knappe ti minutter. Jeg løpte - ikke fordi jeg forsov meg, men fordi jeg ikke kunne finne nøklene mine. Jeg finner jo ingenting lenger, alt bare forsvinner!
Deretter var det en halv time med mentor group, og deretter å ta bussen til Knatchbull for å ha foto. Vi har forresten fått temaet vi skal jobbe med, som forøvrig også er eksamen; sanctuary. Til dette har jeg ingen ideer, men finner vel ut noe etterhvert. Så var det sociology i siste time, der vi jobbet med research methods, hurra. Etter timen måtte jeg gå og få underskrift av fransklæreren min på en fraværslapp (vi må få underskrift av alle lærerne for planlagt fravær, og levere den inn etterpå) siden vi skal til Dublin neste uke, med rundt 20 av de andre utvekslingsstudentene. Jeg gleder meg, det er mange jeg ikke har sett siden august, til og med! Da fikk jeg vite at uken etter må jeg og Rosa, som også skal være vekke den uken pga spanish exchange, ha ekstratimer med Mrs. Linney-Drouet for å ta igjen timene vi ikke får med oss. Det blir jo sånn 6 timer, det! Jeg har merket at her i England, selv om man bare er vekke 1 period, har man masse å ta igjen, fordi de går så fort fram i fagene.
Og apropos det - jeg har min første eksamen 22 og 23 april, i photography! Hjelp. Det føles som det var i går at det var 5 måneder igjen til det i det hele tatt var februar. Tiden har gått utrolig fort her nede! Neste eksamen er i begynnelsen av mai, i fransk muntlig, så har jeg sosiologi to dager litt senere i mai, og jeg tror jeg har fransk skriftlig i slutten av mai.
Derfor tilbrakte jeg store deler av denne fredagskvelden til å skrive et franskessay om røyking. Sovnet jeg? Opptil flere ganger.

I dag har jeg vært i England i nøyaktig seks måneder. Rart.

Oppdateringer

Long time, no blog!

Siden sist har det skjedd litt av hvert.
Hanne var jo på besøk forrige helg, og det var herlig å se henne igjen! Det var veldig rart å stå og vente på flyplassen, og se henne komme ut med kofferten sin. Men så fort vi var sammen igjen føltes det som jeg aldri hadde vært vekke i det hele tatt. På fredag var hun med meg på skolen, og så dro vi til Canterbury med Linn Elise og Susanne, og traff Sandra, Amanda og Charlotte. Vi klarte å sette oss på feil tog og var på vei til Dover istedenfor, men vi kom oss nå fram til slutt! Vi spiste på thairestaurant, og så gikk vi på kino og så The Curious Case of Benjamin Button, som var kjempebra, men litt lang.
Da vi skulle ta toget hjem klarte vi å miste siste tog, så vi måtte ta taxi hjem! Det var en dyr tur.
På lørdagen var det tidlig opp (klokken syv!) for å dra til London. Vi brukte en time på å finne Oxford Street, jeg måtte innrømme at jeg ikke var så kjent i London som jeg trodde. Men vi fant den til slutt! Så da ble det shopping, Starbucks, mer shopping, enda mer shopping, galskap på Primark, restaurant, og "byvandring" på kvelden. Kort sagt en kjempekoselig (og trøttendes) dag!
Søndagen bar det avsted til Canterbury igjen, og vi klarte å komme oss på riktig tog! I Canterbury ble det enda litt mer shopping, før vi dro hjem igjen og spiste middag. På mandag var Hanne med meg på skolen igjen, og om kvelden dro hun igjen. Tiden flydde, kan man si! Jeg hadde iallefall en super helg!

Så var det en uke til på skolen, før det var half term. Deilig! Linn Elises søster kom på besøk fra søndag til fredag, også. Jeg farget håret fredagen (jeg skal aldri farge håret på fredag den trettende igjen. aldri) Jeg skulle ha det lysebrunt, dvs så lik som mulig som min naturlige hårfarge. Håret mitt ble nesten svart, og det var grusomt. Jeg gikk tilbake neste dag, de "fikset" det med å farge det enda mørkere med et par oransje striper i. Det var min siste tur til den frisørsalongen, for å si det sånn.
På tirsdag møtte jeg Sandra i Canterbury, hvor vi tilbrakte nærmere 4-5 timer på café. Jeg kommer til å savne Starbucks når jeg drar hjem til Norge igjen! På onsdag dro jeg til frisøren igjen (en annen en) og tok avfargning, ny farge og striper. Det er fremdeles ikke bra, men bedre enn det var, iaffal. I tillegg til at håret mitt ble ødelagt av dårlige frisører, kostet det en formue å farge det. Når håret mitt er bra igjen skal jeg aldri, aldri gjøre noe annet med håret mitt enn å stripe det.
Uansett. Om kvelden dro jeg til Emma, og vi spiste middag og så på film. Og Brit Awards, hehe. På torsdag fylte Charlotte 18, så dra dro vi (overraskende nok) til Canterbury, og var ute og spiste, med Sandra, Charlotte, hennes venn Ida, Josephine og Amanda. Etterpå gikk meg, Sandra, Linn Elise, søsteren Hélen og Susanne på en lokal pub i byen med et live band. Bandet var ganske bra, men stemningen var ikke akkurat noe å skryte av, men kjekt var det.

Så, på fredagen dro jeg tidlig opp til Orpington, der jeg skulle bo med Camilla og Grethe i helgen, hos onkelen og tanten til Camilla! Som jeg gledet meg! Men det føltes ganske uvirkelig å skulle møte de også. Det var utrolig godt å møte de igjen. På fredagen gikk vi rundt i Orpington. Lørdagen stod vi tidlig opp og dro til London. Først var det Primark, så dro vi til Camden Market.
Vi tok jo undergrunnen dit, og det gjorde vi tilbake også. Men da vi skulle på på vei tilbake, lukket dørene seg før Grethe kom seg inn, og toget begynte å kjøre! Hahaha, det var egentlig dritmorsomt, dere sku sett uttrykket hennes! Hahaha!! Uff nei, hun ble ganske sjokket kan man si.
Jeg og Camilla gikk av på neste stopp, for å se om hun kom med neste tog. Det gjorde hun ikke, så vi fant ut at vi sku dra til der vi skulle, og gå opp over bakken så vi fikk dekning, for dekning var det seff ikke under jorden. Så gikk vi opp og fikk tak i Grethe, og sa hun sku ta toget dit vi var. Vi tenkte det ble en utfordrning for den ellers så distré Grethe, siden det ble så mye stress å dra hele veien tilbake. Haha.. Vi gikk ned under jorden igjen, og ventet ved hver vår utgang på Grethe, i en halvtime. Det kom jo tog hele tiden, så vi tenkte at "hun kommer sikkert med neste" osv. Så ga vi opp, og gikk opp igjen, og da fant vi henne endelig!! Stakkar Grethe hadde prøvd å få tak i oss i en evighet, men med null strøm på mobilen hadde hun måttet gå rundt til folk og spørre om å få låne! :P Men det hadde vært ganske stress å dra tilbake til Camden og hente henne, for dt var så sykt masse folk der. Men det gikk nå bra til slutt :) Men veldig typisk at det var Grethe, som hele tiden var den som ike hadde peiling på hvor vi var, og aldri hadde vært i London før!
Etter dette dramaet gikk vi enda mer i butikker og så spiste vi på en nice italiensk restaurant i en sidegate i Oxford Street. Så gikk vi ned til Big Ben og London Eye og sånt, og så gikk vi tilbake til rundt Leicester Square eller noe, og sånt. VI skulle egentlig på kino, men det ble ikke noe av. Så dro vi hjem i halvtolv-tiden, dritslitne alle sammen!
På søndag dro vi ned til Ashford, og selv om butikkene er åpen på søndagene er det ganske dullt i byen. Men vi satt på Caffé Néro fram til vi måtte ned på stasjonen. Det var egentlig ikke noe trist å si hade til hverken de eller Hanne, for nå visste jeg at det kom til å gå så fort fram til jeg ser de igjen =) Det har iaffal vært superkoselig med besøk!

Nå er det bare en uke til Aspect/Speak drar til Dublin i en uke, det blir kjekt!

Bilder legger jeg ut en annen dag.

Besøk av Hanne!

I morgen får jeg besøk av Hanne. Kan dere tro det? Jeg har gledet meg til det i over tre måneder, minst, etter at alt ble booket og bestilt. Og nå er det plutselig under 24 timer til jeg møter henne. Det er helt sprøtt. Men jeg gleder meg noe helt vilt! Jeg har ikke sett henne på over 5 måneder! Tiden går utrolig fort som utvekslingsstudent, fortere enn jeg klarer å følge med på selv. Så nå føles det egentlig ikke helt som om Hanne faktisk kommer imorgen, i det hele tatt; det hele er liksom litt uvirkelig. Det går nok ikke helt opp for meg før jeg møter henne, tror jeg! Men gleder meg gjør jeg iallefall ekstremt mye!

Snø

Denne helgen gikk altfor fort. På fredag var vi på en pub kalt Conningsbrook med vertsforeldrene, for å se et band som en Nicola jobber med kjenner. Puben var stappfull, og det var god stemning - kvelden fløy forbi, og det var veldig kjekt!
På lørdag møtte jeg Sandra, Charlotte og Nicole, en venn av Charlotte, i Canterbury, og vi gikk på kino og så Slumdog Millionaire. Den var skikkelig bra og den anbefaler jeg dere!
Etter det møtte vi Amanda og Josephine, og tilbrakte siste halvtime av butikkenes åpningstider i Topshop. Jeg må jo spare penger til alt mulig, så klær ble det ikke på meg iallefall, til tross for utallige fristelser for min stakkars lommebok.
Neste stopp var mat. Etter mye om og men endte vi opp på Pizza Hut - hvor originalt er ikke det. Koselig var det, uansett. Da klokken nærmet seg halv ti måtte jeg gå, og det var utrolig kaldt ute, og bedre ble det ikke når jeg måtte vente en halvtime UTE på togstasjonen. Nicola ga meg også ordre om å ta taxi hjem fordi det visstnok er farlig for meg å gå alene hjem fra stasjonen. Bortkastede penger om du spør meg, men det var nå varmt iaffal.

I går begynte det å snø ganske masse om kvelden, og det var såpass mye snø at det var dekket i morges. Nicola hadde problemer med å få bilen ut, og likeså med alle naboene. Og på radioen var det mye snakk om stengte skoler etc, men på skolen gikk vi. Jeg hadde fransk i første, og vi var sånn 5 stk. I sosiologien var vi 6 av 17 stk! Pga busser som ikke gikk etc. Så fikk alle på skolen beskjed om å gå hjem kl ett, for det snødde bare mer og mer. Senere på radioen fikk vi vite at rundt 800 skoler i sør-England var stengt, det gikk ingen transport ut og inn av London, alle tog, busser og fly er kansellert, osv. Det tar jo helt av her nede! Det er sånn 5-10 cm med snø, og hele landet går helt av skaftet. Så imorgen skal vi kanksje ikke på skolen, da heller. Joda, that's England for you.

Homesickness is the distress or impairment caused by an actual or anticipated separation from the specific home environment or attachment objects

It frequently occurs when one travels and may be exacerbated by unfamiliar environments or foreign cultural contexts.


I dag er det nøyaktig 5 måneder til jeg setter mine bein på norsk jord igjen, og på mandag er det nøyaktig fem måneder siden jeg dro. Det er rart, det. Akkurat nå kunne jeg gitt mye for å komme hjem litt, for å være ærlig.

Noen sånne dager må vel til, de også.

Forresten kommer Hanne om 16 dager, og Grethe og Camilla om 30 dager, og pappa, Lars, Kjerstin og Øystein i april, og så skal vi snart til Dublin med Speak/Aspect. Som jeg gleder meg!

Fotografi og litt

Jeg føler meg flink etter å ha trent 5 dager denne uken, noe som veier opp til Ben&Jerry's som ble godt konsumert på fredag. Jeg har prøvd å gjøre fotografi-lekser de siste to timene, men det er ikke lett! jeg har en stor sketchbook som skal være ferdig til 29. januar for innlevering, og jeg må ha så masse i den! Masse bilder under temaet time and space, research av fotografer og fototeknikker, analyse av bildene jeg har tatt, utvikling av ideer og progress, pluss en "final piece" som jeg absolutt ikke har. Det høres kanskje enkelt ut, men når du sitter og skal gjøre det stopper det bare helt. Det er riktignok yndlingsfaget mitt, men det er jammen mye arbeid. Altså, analyse av et fotografi, hva er tingen med det? Jeg tok det fordi det så fint ut, ikke fordi det straks tiltrakk min oppmerksomhet med tanke på tid og rom og hvilken plassering det har i tidsrommet og verdens store uvisshet og stadium i livet. (...)


Her er et bilde jeg fant, med en liten brøkdel av alle folkene som var i London på nyttårsaften. Jeg tror elven er til høyre på bildet, så da sto vi der framme et eller annet sted, nærmt trærne. Trangt var det, iallefall.

Videoer fra nyttårsaften

Det tok helt av på slutten, og uheldigvis ble minnekortet fullt så jeg fikk ikke med det gigantiske smellet helt på slutten.


Her er tre videoer fra nyttårsaften av fyrverkeriet! Husk å skru ned lyden før dere slår på..
Linn Elise har laget en video med bilder og filmer fra hele dagen som dere kan se HER. Se den ;)

Nyttårsaften!

Da var det på tide å skrive om nyttårsaften! Meg, Linn Elise og Susanne stod opp i ni-ti-tiden, ettersom jeg var veldig ivrig etter å dra så tidlig som mulig. Det var jo tross alt min første tur til London på fem år! Og det er liksom London. Vi tok toget kl halv tolv, og det kostet 11 pund for tur-retur. Tenk det da, 110 norske kroner for å dra til London og tilbake! Det ekke verst. Vi kom til London rundt halv ett, og gikk litt rundt og soset før vi fant Oxford Street. Da var det tid for shopping! Så da gikk vi rundt i butikker. Herlig. Så går vi bortover Oxford Street da (som er veeeldig lang), og så ser jeg et veldig kjent butikknavn på den andre siden av gaten. De hadde faktisk Bik Bok i London! Og stol på meg, når man har vært såpass lenge utenfor hjemlandet, er det litt stas når man finner noe norskt. Vi gikk selvfølgelig inn der, og det var norske priser på prislappene til og med! Og ikke nok med det, de hadde små troll til pynt, og det sto "Vaer Saa God" på veggen! Hvor kult er ikke det liksom?




Etter en stund gikk vi på Starbucks, og etter det shoppet vi videre. Vi kom til Topshop som er en av mine favorittbutikker her nede, og det var helt SYKT med folk. Du måtte skvise deg forbi folk hele tiden og folk tok helt av. Sånn var det forøvrig i hele London, men der inne var jo alle helt crazy. Vi shoppet fram til klokken seks, da omtrent alle butikkene stengte. Da hadde det begynt å bli enda flere folk i gatene, og verre skulle det bli! Siden vi hadde seks timer uten noe å gjøre, fant vi ut at vi skulle ta undergrunnen til Camden. Det er stedet der alle "punkere" eller hva jeg skal kalle det samles eller noe sånt. Det var et ganske shabby sted, og de har visst et stort marked der også som jeg har planlagt å dra tilbake til neste gang jeg er i London. Vi gikk forbi to gjenger som røyket piper, lurer på hva de hadde i de..!
Siden det ikke var så fryktelig mye å gjøre der dro vi tilbake til det sentrale London, og fant ut at vi skulle ta en liten tur til Piccadilly Circus:


Vi dro også en liten tur innom Chinatown. Det luktet skikkelig søtt der, og var mye mindre enn jeg trodde.

Inngangen til Chinatown

Etterhvert hadde vi ikke så mye å gjøre, det var kaldt og jeg var sulten også. Det eneste som var åpent var fine restauranter og McDonalds/Burger King. McDonalds i Oxford Street var helt syyykt stappet med folk, og de fine restaurantene var også stappa, så vi fant ut at vi fikk gå tilbake til togstasjonen og kjøpe mat der, og sitte der litt. Der var det no iallefall litt varmt. Så, i ni-titiden fant vi ut at vi skulle begynne å bevege oss bortover mot London Eye (det store pariserhjulet ved Themsen) og Big Ben. Det tror jeg var ganske lurt, for det var HELT SYKT med folk. Det var stengt for biler i gatene, og det eneste vi kunne se var folk overalt. Og alle folkene var på vei en vei, så det så ut som en gigantisk marsj. Ved Trafalgar Square var det helt crazy, og det var politi og politihester overalt. Jo nærmere vi kom, jo tettere ble det med folk, og klokken var jo bare halv ti! På vei dit traff vi på noen franskmenn, og jeg følte meg ganske flink som faktisk klarte å svare han ene når han sa noe på fransk. Vi snakket litt med de og med flere folk når vi var kommet nærmere elven - alle snakker visst sammen i London på nyttårsaften. Morsomt var det iallefall - og norsk flagg hadde vi selvfølgelig med oss. Litt oppmerksomhet må vi jo tiltrekke oss på en dag som denne!
Etter en stund klarte vi å skvise oss forbi et hundretall flere folk, og hadde en veldig fin plass mellom to trær så vi så London Eye helt perfekt. Dette ble uheldigvis kortvarig, da vi måtte flykte fra en ekkel stalker som fulgte etter meg og hvisket "You are so beautiful" inn i øret mitt. Jeg bare: eeeh thanks, og vi flyttet oss. Han var så frekk at han fulgte etter oss for noe som føltes som en evighet. Seriøst! Vi fikk ristet han av oss til slutt, etter at han hadde hvisket det til meg tre ganger. Selv om det var ubehagelig har jeg en tendens til å begynne å le - så han tok meg jo ikek akkurat seriøst, men men! Poenget mitt var at vi måtte flytte oss, noe som resulterte i at et tre var midt i veien. Hvor irriterende er ikke det? Men til slutt fikk vi nå en ok plass, det var nemlig kjempevanskelig å finne en pga alle folkene. Da var klokken rundt ti, og vi hadde to timer igjen å vente. Det gikk veldig fort, egentlig, for det var kjempebra stemning og musikk og allting. Innimellom var det en eller annen fyr på høyttaleren som bare: "how are you Londoooon?" og alle ropte og cheeret og det var bare en herlig stemning! De hadde en slags storskjerm også ved siden av London Eye, og det var ganske stilig og godt laget. Klokken halv tolv kom det opp noen beskjeder på storskjermen, hvor det blant annet sto: "Emma, will you marry me?" og "Denise, do you wanna have my babies?" Hvor søtt er ikke det? Tenk å bli fridd til sånn da, på nyttårsaften foran hele London!
Det var forresten veldig gøy å kunne følge med på tiden på selveste Big Ben..




Det ble litt kjedelig å vente to timer, så litt rastløse og...rare ble mine to søstre. (og hvis dere lurer på om de bruker de brillene til vanlig: nei. de kjøpte de i London på gøy - geeks!)

Klokken fem på tolv begynte en skikkelig dramatisk musikk, med sånn klokketikking inni sangen, det var litt kult. Så når det var ett minutt igjen begynte hele London å telle ned, og når det var ti sekunder ropte alle bare høyere og høyere. Når vi hadde sagt 1 ble det HELT stille. Det var UTROLIG kult. Og så begynte fyrverkeriet! Det var helt fantastisk! Det varte i rundt ti minutter og det er det beste fyrverkeriet jeg noen gang har sett iaffal! Jeg legger ut noen videoer her, men de får liksom ikke frem hele stemningen og hvor awesome fyrverkeriet faktisk var. Du må nesten dra dit selv for det! Og jeg syns virkelig det er en opplevelse man burde få med seg. Da det var ferdig begynte vi å gå med en gang,for vi måtte rekke toget hjem som gikk kvart over ett. Da vi hadde gått i sånn fem minutter opplevde jeg uheldigvis en annen pervers gris som ikke kunne holde fingrene av fatet - maken til frekkhet! Jeg ba han stoppe tre ganger, for det var jo ikke mulig å komme seg vekk for det var så sykt tett med folk! Han stoppet da Susanne skjelte han ut. Det var egentlig veldig morsomt.
Det var heeelt sykt med folk! Det var en hel stor strøm med folk i gaten, alle på vei ut på en gang, og herregud så masse dytting og skvising og roping og snubling. Jeg, Linn Elise og Susanne tviholdt hverandres hender, livredd for å miste hverandre. Vi kom til togstasjonen, og ble geleidet hele veien rundt for de hadde stengt den av på den siden! Så, istedenfor en gåtur fra Big Ben og det som ville tatt sånn 5-10 minutter, tok det hele 55 minutter å komme til stasjonen! Du skal tro vi var stresset! Men vi kom trygt inn på toget i god tid. Hvis vi ikke hadde rukket det hadde vi måttet vente til klokken fem-seks, og det hadde ikke akkurat vært så sinnsykt gøy - vi var utrolig slitne! Jeg fant ut at vi hadde gått og stått i tilsammen tolv timer på nyttårsaften! Vi kom hjem kl halv fire og så trøtt tror jeg aldri jeg har vært i hele mitt liv. Men det var definitivt verdt det. Selv om jeg ikke feiret med hverken familie eller venner fra Norge, tror jeg dette er den beste nyttårsaftenen jeg har hatt noen gang!


Ekte patriotisme


Jeg prøvde å ta et bilde av folk, men det viste ikke så godt. I bakgrunnen kan du se Big Ben om du studerer bildet litt


Susanne, Linn Elise og meg


Freshe


Før fyrverkeriet


Fyrverkeri!














JEG SKAL LEGGE UT VIDEOER AV FYRVERKERIET, MEN DET TAR EVIGHETER OG DET KLIKKET ISTED SÅ JEG GJØR DET EN ANNEN DAG

Julen

Jeg har veldig masse å fortelle nå, men lar dette innlegget handle om julen, og skriver litt senere om nyttårsaften jeg tilbrakte i LONDON igår, for det fortjener absolutt et helt eget innlegg. Det var helt fantastisk!

Den 30. desember fikk vi internett igjen, og jeg må innrømme det var litt deilig å få det igjen.
Her i det nye huset bor meg, Linn Elise og Susanne nå på samme rom, og tro det eller ei, det går veldig bra. Rommet er kjempekoselig.

På lille julaften gjorde vi ikke på så veldig masse, noe som førte til veldig dårlig humør. Hjemlengselen kom litt da, siden absolutt ingenting skjedde da vi vanligvis ville sett på Grevinnen og Hovmesteren og andre tradisjonelle programmer på tv. På julaften gjorde vi heller ikke så masse på dagen, og det var litt trist å ikke få sett Askepott og Reisen til Julestjernen. Det var litt stusslig. Jeg ringte hjem litt utpå dagen, og fikk snakket med samtlige i huset. Det var litt rart, litt trist og litt koselig alt på en gang. I tretiden møtte vi Sandra, Mira, Charlotte og Amanda på togstasjonen, og dro til Designer Outlet. Vi spiste en fantastisk julemiddag (les: panini og muffins) på Café Nero og rundet det hele av med en iskald gåtur tilbake til byen og dro på en pub, The Phoenix. Det føltes veldig stusslig, når vi tenkte på at akkurat nå sitter de vel og spiser pinnekjøtt (i dette tilfellet bare meg og Sandra, siden de andre spiser ribbe.. Har du hørt slikt tøv?), og akkurat nå sitter de vel og åpner presanger. Men det var koselig å møte alle igjen, så det var nå en koselig kveld. :)






Den 25. våknet vi kl kvart på åtte av at Nicola (vertsmor for dere som ikke har fått det med dere ennå) kom løpende opp trappene mens hun ropte "Father Christmas has been here, wake uup!" Haha. Da hadde vi nemlig fått noe oppi "the stockings". Jeg hadde to julestrømper i år, for jeg hadde fått sendt hjemmefra også! Så da kunne jeg kose meg med et norskt blad og norsk snop og, det kan ikke bli mye bedre enn det, altså! Så gikk vi ned og spiste en liten frokost, og så åpnet vi presanger klokken ni. Det tok ikke mer enn en time, noe jeg syns var fryktelig lite. Jeg er vant til at det tar minst tre timer! Men det var koselig. Jeg fikk skjerf, ullsokker, hansker, lue.. SÅ kaldt er det nå ikke her nede! Men jeg har nå faktisk tatt i bruk det meste allerede, så. Ellers fikk jeg smykker, øredobber, veldig mye norsk snop (les: 5 pakker med Smash, 4 melkesjokolader, 5 eller 6 pakker med grøt, og diverse annet.) Utrolig godt å spise norsk snop igjen - men jeg skulle liksom være sunn, jeg. Det sunne livet utsatte jeg til 2009. Lenge leve optimisme!
Vi tre jentene fikk også "an evening out" med vertsforeldrene - vi dro til Canterbury og spiste, og for å se en pantomime show, Snow White and the Seven Dwarfs. "They are taking the mickey out of the original" - altså, det er en parodi på Snøhvit. Den var veldig morsomt!

Og jeg fikk forresten Askepott på dvd av Lars og Øystein! Linn Elise og Susanne ble minst like glad som meg. Så ble det jul i huset likevel! Litt ihvertfall.


Sånn så stuen ut da vi var ferdig med presangene

Etter at vi hadde åpnet presangene, spiste vi frokost en gang til, det var en skikkelig engelsk frokost med toast, egg, bacon, bønner, pølser og tomat. Og te.
Etter det kledde vi på oss osv, og så var det et par timer uten at det skjedde så veldig masse. I fire-femtiden spiste vi middag.



Først var det forrett; laks på noen runde brødting med rømme på. Hovedretten var kalkun og masse tilbehør, og dessert var den berømte Christmas Pudding. Ingrediensene i den er veldig masse tørket frukt og noe annet. Først helte vi brandy over den, og så satte vi fyr på den. Ja, vi satte fyr på den. Så måtte vi ønske oss noe. Det er visstnok en tradisjon her borte. Veldig merkelig! Christmas pudding smakte greit, men den var veldig mektig og ikke helt min type dessert. Etter middag bare slappet vi av og så på tv og sånt.
Alt i alt var det en fin dag, men det var veldig rart og. Det var jo ikke helt som hjemme, og julen hjemme er definitivt den beste. Det var veldig rart å åpne presangene om morningen, og ikke kjenne lukten av pinnekjøtt sive ut av kjøkkenet utpå ettermiddagen. Den lukten er jo halve julen, syns jeg! Men den engelske julen kommer på en god andreplass, den. Det er iallefall en opplevelse å ta med seg videre!